Livets venninner: Venninnene Vanessa Rudjord og Pia Tjelta fikk raskt Janne til å bytte ut cowboydongeridrakta som gjorde at hun liknet Shakira.
Sabeltann: Terje Formoe, før han ble Kaptein Sabeltann, med Janne i armene.
Barneteater: Janne som Dorothy i «Trollmannen fra Oz».
Ferie: Med klassekamerat fra Teaterhøgskolen - nå nabo - Anders Baasmo Christiansen.
Søsknene: Janne med brødrene Henrik og Marius.
Pent par: Janne og Jan Fredrik Karlsen på lanseringsfest på Madserud Gård i fjor sommer.
Bursdag: Mor Ragnhild og far Terje med Janne på besteforeldrenes sommersted utenfor Fredrikstad på hennes treårsdag.
En vinterkveld satt Janne Formoe (31) og ei venninne på Kunstnernes Hus. Janne hadde flyttet fra Jan Fredrik Karlsen og inn i et oppussingsobjekt. Plutselig sto ei flaske champagne på bordet. Middagsregningen var betalt.- Og vet du hva? En av mennene som sendte flaska, jobbet for Flisekompaniet, og jeg holdt på å pusse opp badet, vet du. Tror du ikke han var så søt at han satte inn halvparten av pengene jeg hadde betalt for flisene på kontoen min igjen?
Janne pleide også å ha en tannlege som hentet og kjørte henne hjem etter tannlegetimen. Og hun bestiller aldri flybillettene selv. Hun ringer en mann.
- Det er mange menn som fikser ting for deg?
- He-he-he! De er snille. Jeg er snille med dem også. Men jeg
turner ikke med dem, altså.
NÅ SITTER Janne Formoe foran et ostefat på Theatercaféen. Hun har ankommet i taxi, for - som hun sier - «jeg går aldri et skritt!». Det har ofte noe med høyden på hælene å gjøre. Hun har hastet til bordet - rett fra barnebursdag med pølser i lompe og hennes ett og et halvt år gamle datter Felicia løpende rundt med en feiekost.
- Det går i 190,
veddu . Jeg gleder meg til flere barnebursdager. De er annerledes enn hverdagen - når jeg går hjemme, og lager middag. Til bare oss to.
Det kan bli tre igjen. Etter tre ensomme måneder ble det forrige fredag kjent at Janne og Jan Fredrik var i Syden. Sammen.
Nå ser Jannes øyebryn ut som sabler over de maskaramørke øyevippene. Over der ligger luggen, ny og rett. Ingen øredobber i øreflippene. Ingen ringer på fingrene. Bare kortklipte negler, lip gloss og leopardkardigan. Hun nipper til den tørre
hvidvinen og forteller at monologen «Neverending Story» settes opp igjen. Fire forestillinger på Victoria Teater med premiere 20. april.
- Det skal bli deilig å stå på scenen. Jeg har fått barn, holdt på med litt sånn ammeri og A/S Familie ... og det gikk jo ikke så bra.
- Kommer du til å se på «Idol» til høsten?
- Overhodet ikke.
- Men det er fordi jeg skal synge! He-he-he!
Janne skal være med i musikalen «Svindlere med stil» på Chateau Neuf.
- Og
... urph ...
unnskyld mæ, nå raber æ jo lidd au .
JANNE FORMOE vokste opp med en mor som var barnevernspedagog og en far som var sjørøver. I panelovnen på do bodde fantasivennene Goa, Britta og Svisja. I 70-tallsrekkehusene var det stor overvekt av lærere, og Jannes foreldre hadde hjemmestrikka vester og sang viser.
- Var dere hippier?
- Nei, men vi var kanskje de fattigste. Og pappa var han med skjegg, gitaren og det lengste håret. Vi hadde liksom kunsten, vi.
Alt endret seg da faren, Terje Formoe, skrev en sang om en apekatt som begynte slik: «Her kommer Julius som alle vil se.» Han ble markedssjef og underholdningssjef i Dyreparken i Kristiansand, og Janne vokste opp blant apekatter, slanger i bur og kjendiser. Stjernene som opptrådte i Dyreparken, kom alltid på besøk til familien Formoe. Bobbysocks, Eli Rygg og Jarl Goli. Da selveste grandprixvinner Ketil Stokkan var der, trosset ti år gamle Janne omgangssjuken og tok på seg sin nye, rosa skinnjakke. Og de gikk opp og ned hovedgata i Kristiansand. Og håpet om at noen skulle se henne - Janne Formoe - i rosa skinnjakke, hånd i hånd med Ketil Stokkan, brant i henne.
DET ER «KLATREMUS og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen» på barneteateret i Kristiansand. Janne er åtte. Teppet faller og hun begynner å gråte. De må bære henne ut.
- Jeg forsto ikke at jeg ikke kunne gå opp der, være ei mus og bare fortsette. Men da vi gikk til bilen, pilte plutselig ei hvit mus over snøen! Jeg lo og gråt, for jeg ville jo så gjerne være mus.
- Den musa var død. Mora di sa det.
- Hva?! Ja, ja. Jeg tok den musa som et tegn. På lykke. Jeg er veldig sånn som ser tegn.
Janne stopper å gråte når mora lover å ringe barneteatret. Janne får bli med. Etter et par år på scenen sender hun et brev til en filmprodusent som hun avslutter slik: «Jeg er så god at jeg kan spille buksene av hvem som helst!»
OM NOEN MÅNEDER skal Janne hjem til den eneste sommerjobben hun noensinne har hatt. Til Kjuttaviga og «Kaptein Sabeltann». Hjem til familiebedriften som passerer 900 000 solgte billetter i år - året som Janne gjør comeback. Som heks.
- Jeg får jo lov til å være popstjerne. For treåringer. Men det innebærer også at jeg må råkjøre til byen ti over ett på natta og sminke og pynte meg i bilen for å rekke det siste glasset med hvitvin på Restaurant Bakgården.
Sju år gammel tegnet hun faren på scenen og seg selv ved siden av. Hun kalte tegningen «Min drøm». Den ble virkelig 9. juli 1990 kl. 16.00. Da sto 1400 mennesker i regnfrakker og ventet på første forestilling av «Kaptein Sabeltann». Janne måtte forhandle lønn med faren. Hun endte på 5000 kroner for den første sommeren. Siden spilte hun hver kveld, hver sommer, til hun fylte 28.
- Du har hatt et profesjonelt forhold til din far?
- Han var jo sjefen min, så det var jeg som fikk mest kjeft hvis noe var galt. Men vi har et veldig nært og fint vennskap når vi ikke er på jobb, også.
På siste opptaksprøve til Teaterhøgskolen skulle Janne synge farens sang fra forestillingen «Kjell Pell Pottitskrell». Hun strøk over farens navn på notene hun leverte til pianisten.
- Jeg prøvde å skjule at jeg var dattera til Kaptein Sabeltann. Kommersialisme er vel ikke det beste på en teaterskole.
Hun kom inn.
Men sjørøverblodet blir hun fortsatt konfrontert med. På de merkeligste steder.
Janne var hos gynekologen. Rein rutinesjekk. Plutselig dukket gynekologen fram med begeistret blikk mellom Jannes bein. På kav trøndersk sa han at nå skulle han jommen hjem til sønnen og fortelle at han hadde møtt Kaptein Sabeltanns datter.
- Han var liksom litt oppi
Laila - som for øvrig var helt frisk - og jeg sa: «Jo, du får hilse. Hva heter sønnen din?». Det var nesten så jeg skrev en autograf der jeg lå.
JANNE STO PÅ KJØKKENET og spiste ei skive leverpostei. Det var høst, og hun hadde fylt 14 år. Hun skulle huske den brødskiva. Mora sa ordet. Skilsmisse. Kaptein Sabeltann og frua kutta trossene.
Janne bodde et par uker hos hver. Det var for slitsomt, så hun flyttet til mora. Og da mor fikk kjæreste, spurte Janne: «Har du tatt tungekyss med ham?»
- Jeg spiste ikke så mye mer av den skiva. Jeg trodde aldri jeg skulle bli lykkelig igjen.
Samme året døde hennes beste venninne av kreft.
- Jeg husker hun pleide å si hvor godt det skulle bli når vi en gang skulle gifte oss og få barn. Jeg tror hun skjønte at hun ikke kom til å oppleve det.
Kreften stjal farmora Erna Miriam også. Da byttet Janne navn til Janne Miriam Formoe.
- Selv om jeg aldri slutter å savne dem jeg har mistet, lærte jeg at alt går over. Og at du er en annen når du kommer ut på andre sida.
I dag er foreldrene gode venner.
- Når jeg har møtt motgang seinere, blir jeg jo redd, liten og rar, men jeg kjenner inni meg at det kommer til å gå over.
DET VAR 1998 og på tv-skjermen hentet popstjernen Espen Lind Spellemannpriser. Det måtte være et tegn. Janne hadde møtt ham mange år tidligere, men ikke sett ham på lenge. Janne kjedet seg. På telefonen sa mora: «Du sniker deg rett og slett inn på Spellemannprisen! Du må ha attitude og være selvsikker, så går du rett inn.»
Janne ringte rundt til alle hotellene i Oslo og fant ut hvor festen var. Hun durte rett inn. Det første hun hørte var: «Janne!». Det var Kaptein Sabeltann. Så hørte hun, på lyst nordnorsk: «Janne!» Det var Espen Lind. Hun hadde planer om å
play it cool , men det første hun sa, var: «Åhherregudjegmåbarehengeavmegjakka.
Æ har snege mæ inn for å møde dæ! »
- Da jeg kom tilbake fra garderoben, var det veldig
love .
Seinere satt hun på prisutdelingen Hitawards sammen med sin nye kjæreste i sin nye, blå kjole. Den glei ned hele tida. Hver gang Espen hentet en pris, heiste hun diskré opp kjolen.
- Jeg visste jo ikke at jeg ble filmet!
Etter at det var slutt med Espen, skulle Janne på julefest på Teaterhøgskolen. Hun skulle imponere en annen mann - med den samme kjolen.
- Jeg tenkte: «Her må vi kjøre kløft».
Så Janne Formoe viklet seg inn med tjukk pakketeip rundt hele midjen. Det ble litt av ei kløft.
- Jeg hadde kjøttsår i lang tid etterpå. Men det funket. Han ble kanskje litt skuffa da jeg tok av meg kjolen. Men, men.
- Apropos. Din venninne Pia Tjelta sier: «Janne er alltid så trivelig at man skulle tro hun gikk for Nobelprisen. Hun har nok ligget med noen gutter for å være høflig, for å si det sånn.»
-
Neiåfyddikadda! Hva er vel ti minutters høflighet mot ... åh, gud ... jeg går jo ikke nedover gata, ser en liten, stakkars mann og tenker: «Han synes jeg synd på. Jeg får legge meg te!»
PÅ BAKROMMET til talkshowet «Senkveld» satt Janne Formoe og ventet. Torsdag 25. mars 2004. Hun skulle snakke om monologen «Neverending Story». Realitysnekkeren Otto Robsahm satt ved et annet bord, men det er ikke ham
Janne skal huske fra denne kvelden. «Idol»-dommer Jan Fredrik Karlsen gikk bort til Janne, bøyde seg over bordet med sjokolade og kjeks og sa: «Hei, jeg må nesten hilse.» Janne, som knapt hadde sett «Idol», svarte: «Hei ... ja ... men da reiser jeg meg og gir deg en klem.» Så sa hun: «Åh, gud, nå rødmer jeg.» Og da rødmet Jan Fredrik også.
To dager etter var de på date. Med fem av Jannes venninner. Og mora hennes. De drakk champagne hele dagen.
- Og da ender man selvsagt på karaoke.
På karaokebaren Zinatra på Aker Brygge gikk Jan Fredrik Karlsen på scenen og sang «Addicted to Love» og pekte på Janne.
- Og resten er historie.
SNØR DET den desemberdagen? Nei. Sola skinner. Ironisk nok kommer en så mørk dag med så mye lys. Janne husker ikke mye, bare at det er iskaldt ute, og at hun ikke orker å spise hele dagen. Ingen skive med leverpostei denne gangen. Nei. Hun bare røyker. Det er slutt.
- Det føles som om noen dør, selv om de lever.
Hun folder hendene foran seg på den hvite duken. Liker ikke å tenke på den dagen før jul.
- Å være 31 år, ha et barn på snart to og være alene ... det var jo ikke det som sto i drømmeboka.
Janne flyttet ut fra det gamle trehuset de hadde kjøpt på Nordstrand. Det skulle være dem for alltid i det røde huset. Jan Fredrik, Janne og Felicia.
- Noe som har vært, er ikke mer. Og uansett om man er enige eller ikke, er det ikke bare å si «takk for nå». Å bryte opp og flytte, er tøft.
Janne stirrer ut i lufta som er tykk av bifflukt og nærgående rødvinssamtaler. Hun gnir stetten på vinglasset. Igjen og igjen.
- Det er veldig vanskelig å snakke om ... for det er så nært ... jeg orker nesten ikke.
Da Janne og Jan Fredrik kjøpte huset, kunne Norge lese i VG at de hadde sentralstøvsuger og askeparkett. Dagen etter bruddet sto også
det i avisa.
- Å møte folk etterpå, merke at de snur seg litt og peker ... «De fikk det ikke til. Jeg kunne ha sagt det.» Det var jævlig ... å tro at folk tenkte det.
Janne har hørt mye på Christel Alsos' dype, melankolske stemme de siste månedene. Nå har det kommet dager hun heller setter på Diana Ross. Eller Tina Turner.
- Jeg må jo henge på livets karusell. Og da måtte jeg gjøre noe for å løfte meg opp. Sette opp en monolog. Eller pusse opp et bad.
- Ei venninne kaller deg ei porselenskule.
- Å ja?
- At du er veldig sterk, men at du også knuser ganske lett.
- Det er nok sant. Jeg er ekstremt sårbar. Jeg kan gå gjennom vår, sommer og vinter i løpet av en time.
JANNE PAKKET en bag og bodde på lånte senger i starten. Så kjøpte hun ny leilighet på Grünerløkka.
- Det er livets egen bakgård! En 70-tallsgård med mange skuespillere og lekeplass. Folk har
baby call og sitter ute i bakgården og drikker vin og har pølsefest. Og jeg låner badekaret til naboen.
- Hvordan har livet forandret seg?
- Plutselig føles det som om jeg alltid har levd slik jeg gjør nå. Livet er ikke konstant. Livet er ikke bare svart-hvitt. Jeg er jo skilsmissebarn ... jeg har bodd så mange steder ... og min nye leilighet, det er bare et annet sted.
Om morgenene våkner hun av at datteren Felicia roper «Janne! Janne!». Hun skal ikke, som Janne, bo ei uke hos mamma og ei uke hos pappa. I hvert fall ikke ennå.
- Jan Fredrik og jeg er fleksible og rause med hverandre. Dedikerte foreldre, det er ingen kamp.
Kampen som kjempes hjemme hos Janne, er en annen. «Abelsann! Abelsann!» roper Felicia. Hun maser hele tida om å få lese Kaptein Sabeltann-tegneserien. Det får hun. Og Janne går rundt med et smykke rundt halsen der det står «Felicia» med løkkeskrift i gull.
- Er hun oppkalt etter Cornelis Vreeswijks vise «Felicia, adjö»?
- Jeg har aldri hørt den. Alle sier den er så
fin, men jeg torte i hvert fall ikke å høre den da jeg var gravid. For jeg er jo så overtroisk, og jeg har hørt at den visa er så trist. Hun dør jo. Det kunne ha vært et tegn. Nei. Felicia betyr lykke, og
hun kom faktisk ut med et smil. Og har vært glad siden.
PÅ THEATERCAFÉEN synger menn «hon kommer tilbaka» når Janne flyter gjennom lokalet og setter seg ned igjen. I garderoben møtte hun en ekskjæreste, faren hans og den nye kjæresten.
- Jeg ble så forfjamset at jeg
klemde ho au . Og faren. Og nesten kameraten til faren også!
Luggen er blitt litt bustete nå. Hun må hjem til barnevakta.
- Jeg gjør mange feil og rare ting. Jeg går på trynet hele tida - jeg prøver bare å ha på meg
lip gloss mens jeg gjør det. Hæ-hæ-hæ!
FIRE DAGER SEINERE. Mandag, 26. mars.
- Du, jeg har fått livets tegn!
Janne er hes og roper inn i telefonen.
- I går var 25. mars. Det var på dagen tre år siden Jan Fredrik og jeg møttes på «Senkveld» og klemte hverandre for første gang. Og i går spiste vi en fantastisk romantisk middag sammen. Han er den beste mannen jeg har møtt. Det var sol og varmt. Det var håp ... og jeg følte meg så lett.
Hun blir stille. Barnegråt i bakgrunnen.
- Jeg tar det som et tegn.
